BERLIN (Dagbladet): - Du er nødt til
å bevege deg inn i hodene på dem som gjennom tidene har levert
stor kunst, forklarer Semjon Posin (66) og trekker ikke en gang
på smilebåndet, når fotografen kremter spørrende og peker på Van
Goghs «Selvportrett med avskåret øre».
Utsalget«Kunstsalon
Posin» står det diskret på et heller slitent dørskilt i ei
fattigslig og dyster sidegate til Karl Marx' Gate - i den biten
av arbeiderbydelen Neukøln hvor mislykket integrasjon og flat
fyll preger hverdagen og menneskene.
Møblene har vært med på bedre dager, og mellombror
Jevgeni (63) sitter der i hjørnet og minner om en sfinks mens
han røyker hjemmerulla og stirrer dypt inn i sitt eget røykteppe.
Vegger og gulv er dekket av kunst i milliardklassen.
Skrik for 10 000
«Edvard Munch»? Du får «Skrik»
for en ti tusen pluss, forklarer Semjon Posin og viser rundt
blant hundrevis av mesterverk. Innimellom et utall gamle
mestere, popper det også opp en Posin.
Brødrene er nemlig ikke utelukkende etterapere — de gjør også
egne greier, enten det er seriøse ikoner eller mer ironiske
portretter av Marx og Lenin. Karene spesielle historie begynner
med at faren deres — en kjent arkitekt — kommer i søkelyset hos
det hemmelige politiet, mens kamerat Stalin nådeløs renser ut
blant antatte og ekte motstandere.
Han unngår dødsdommen, men lander i Sibir, hvor de tre sønnene
etter hvert kommer til verden. Som sjuåring fikk storebror fatt
i sitt første postkort med kunstmotiv. Han forsøkte å etterligne
Poussin, Cèzann eller en Gainsborough med stift og vannfarger.
Lillebrødrene utviklet seg også til rene kløppere.
Og selv om regimet bare ville ha kunstmalere som kunne vise den
lykkelige sovjetarbeideren i sine daglige omgivelser, var det
ikke mulig å overse talentet.
En etter en greide de å gjøre seg fortjent til studieplasser i
farens etterlengtede hjemby — legendariske Leningrad.
I løpet av åra 1958 til 1979 avla alle tre eksamen på den
obligatoriske fagskolen, deretter Kunstakademiet og også det
ettertraktede Repin-Instituttet.
Nekta å følge ordre
- De forsøkte å diktere oss hva
vi skulle male. Jeg vil ikke male noe som noen har beordret meg
til å lage. Etter mye stress, ble jeg den første av oss som
greide å oppnå tillatelse til å reise. De plukket av meg pass og
statsborgerskap på flyplassen. Brødrene mine kunne etter hvert
komme etter. Vi slo oss til slutt ned her i Berlin, erindrer
Semjon.
Ikke kriminelle
De siste åra har den
internasjonale kunstscena vært rystet av flere skandaler omkring
forfalskede millionmalerier.
Brødrene blir dystre i blikket men etter hvert ganske
lattermilde, når vi sitter der og snakker om hvordan ganske godt
begavede etterlignere greier å bli avslørt, fordi de utstyrer
verkene sine med fabrikkproduserte rammer fra nyere tid. -Man må
tenke som maleren, gjentar mellombror Jevgeni.
Vi ser ikke lillebror Michail, men han skal visst også være her
ett eller annet sted. Alle tre har lært teknikk ned i minste
detalj, og for dem har ingen 1500-tallskunstner store
hemmeligheter.
- Våre kopier skal og må ha en egen sjel. Vi forsøker ikke bare
å etterligne en overflate på et gammelt milde ved å etterligne
farger og strek, men forsøker å gjøre alt i samme tempo og
rekkefølge som den opprinnelige kunstneren. Hvert nye bilde fra
vår hånd er som et nyfødt barn, hevder brødrene Posin med sterkt
ettertrykk.
Lang
venteliste
Semjon og Michail viser stolt
fram utklippsboka, der mange store og tunge fagblader samstemmig
utnevner dem til verdens absolutt — uten sidestykke eller
konkurranse — beste kunstfalsknere.
Køen av kunder er lang.
- Noen sender mail eller fax og pengene overføres via bank. Det
skjer ofte at vi aldri personlig møter kunden. Avhengig av hva
han har bestilt, må vedkommende bla opp med minst 10 000 kroner
— men gjerne 10 ganger mer. Pågangen er stor. Politiet har
selvsagt vært på døra for å undersøke om det kanskje var en av
dem som hadde vært på ferde sist uekte varer ble solgt for
millioner.
Er kunstnere
- Vi er kunstnere og dessuten
lovlydige mennesker. Reglene sier at vi fritt kan etterligne
malere som har vært døde i 70 år. Bildene må imidlertid være
minst en centimeter mindre eller større enn originalen. Vi
utstyrer alle våre arbeider med påtrykte informasjoner på
baksida.
Så her går alt etter boka, blir vi beroliget. Om brødrene
gjerne snakker høyt og stolt av jobben, så klapper de i som
østers når snakken nærmer seg privatlivet deres. Det går
åpenbart ikke an å komme tettere på enn:
- Nei, vi bor ikke sammen. Vi har hver vår leilighet. Hva vi
tenker om Russland i dag? Vi vet så lite om det landet, for vi
har ikke vært der siden vi ble kibbet ut. Hva skulle vi reise
dit etter? Vi har greid å komme oss vekk — så for oss er alt i
orden, flirer de — uten å ha nevnt Pussy Riot med ett eneste
ord.
